Norsk sjøfartshistorie – på godt og på ondt

Kjære lesere 

I mitt innslag forrige torsdag fortalte jeg om Marinemuseet i Horten, og en av museets flotteste skipsmodeller – fregatten Kong Sverre.  I dag vil jeg dvele ved fregattens historie som er helt enestående i sitt slag.

Historien om Kong Sverre er et lite kjent fragment i norsk skipsfarts- og skipsbyggerhistorie. Den inneholder alt - fra det imponerende og kolossale til det utrolig begredelige. I ett og samme år er fartøyet karakterisert som ”Europas Skræk” – og samtidig et eksempel på håpløs akterutseilt skipsteknologi. Det var på Marinens Hovedverft i Horten fartøyet ble skapt, og det var på Indre Havn den ble nedrigget og forringet til et flytende vrak. I den sammenheng fortjener de bestemmende myndigheter en plass i skammekroken!

Xylografi publisert i Skillingsmagasinet 1865 som viser Karljohansvern. Mot høyre kan man se magasin A og B. Magasin A var utstyrlager til den norske marinen og huser marinemuseet og Preus museet idag. Magasin B ble nesten ødelagt under andre verdenskrig og bare delvis bygget opp igjen (foto: Store Norske Leksikon, lisens: PDM 1.0 DEED).

Imponerende skip, men udatert skipsteknologi

Den 23. oktober 1860 gikk kjempefregatten Kong Sverre av stabelen. Den gang het det at fartøyet var det mest avanserte trefartøy som noen gang var bygget som krigsfartøy i Europa. Intet mindre! 

Det tok nesten fire år å utruste fartøyet og først 11. april 1864 kunne kommandøren  heise kommandoen på fartøyet. Myndighetene mente at skipet ble fullført i grevens tid. Den dansk-tyske krig hadde brutt ut, og av hensyn til beredskapen hadde skipet en viktig funksjon dersom Norge skulle bli innblandet i krigen.  

For å gi oss en relevant sammenligning, kan vi minne om at det i tonnasje var nesten på høyde md våre første panserskip. Eller at det største treskip som noen gang var bygget i Norge var på 1135 tonn, altså bare en tredjepart av Kong Sverres tonnasje.

I tillegg til dimensjonene, er det all grunn til å dvele ved det enestående materialvalget og tømmerarbeidet under byggingen. Skroget var bygget av italiensk eik av dimensjoner på inntil 18 tommer. Mye av arbeidet ble utført for hånd. Selv den gang, da treskipsbyggingen nådde sitt høydepunkt, vakte tømmerarbeidet beundring. 

Ingen kunne den gang ane noe som helst om fartøyets begredelige og lite ærerik skjebne samme år som kommandoflagget ble heist. De visste bare at på folkemunne ble Kong Sverre allerede omtalt som ”Europas Skræk” som knapt nok noe annet fartøy ville våge å møte til dyst.  

Modell av dampfregatten Kong Sverre, bygget av Anton Aarebrot (foto: Chr. Christensens Hvalfangstmuseum, Store Norske Leksikon, lisens: CC BY-SA 2.0 DEED).  

Men hvordan kunne folk flest den gang vite at skipet var blitt til i en tid der skipsteknologien hadde gjennomgikk så store forandringer at fregatten med ett faktisk var totalt ubrukelig for sitt fryktinngytende formål? Altså, da Kong Sverre programmessig gled ned av beddingen til folkets jubel i oktober 1860, burde alt ligge til rette for å ærerik fremtid. Men kanskje var det allerede da at tvilen begynte å melde seg hos de fremste ekspertene i Marinen? Man hadde hørt forlydender om at fremtidens krigsskip ville bli bygget med skrog av metall. Eller at bestykning på fremtidige krigsfartøyer ville bestå av kanoner med bakladere i stedet for fregattens forladere? Treskipenes tid var definitivt forbi. Panser var kommet til, likeledes granater som kunne sette store treskip i brann på et øyeblikk. 

Et stort treskip som Kong Sverre hadde ikke kommet godt ut av en kamp med et pansret skip.  I 1864 sin første seilas, til havnen Leith i Edinburgh. Kong Sverre vakte stor begeistring. Men det den gang ingen kunne vite, verken blant tilskuerne, skipets besetning eller for den saks skyld de stolte skipsbyggerne ved Marinens hovedverft, var at seilasen til å fra Leith skulle bli fartøyets eneste. Etter århundreskiftet inntraff fartøyets langdryge og endelige epilog. Det ble slept til Kristiania under jubileumsutstillingen i 1914 der det blant annet ble brukt som restaurant. Senere ble skroget brukt som flytende kaserne for sjøforsvarets rekrutter. På det meste bodde det 800 mann på skipet som var bygget for 600 mann.

Kong Sverre i ca. 1933 før den skulle hugges i Horten (foto: F: Pettersin-commonswiki, Wikimedia Commons, lisens: CC0 1.0 DEED).

"Hadde passet perfekt som museumsskip, langt bedre enn Vasa, men ..."

I mange år ble den liggende tom og forlatt på Indre Havn. Men kanskje hadde det likevel en fremtid. En del skipsfartsentusiaster forsøkte å samle inn 30.000 kroner til restaurering og en ny æra som et flott museumsskip. Men myndighetene ville ikke bevilge midler, og det var ikke mulig å få samlet inn tilstrekkelig i disse økonomiske krisetider. 13. september 1932 gikk teppet definitivt ned for det som kunne ha blitt Nordens mest severdige flytende museumsskip. Den dagen ble fartøyet slept ut fra Indre havn i retning av Stavanger Skibs-Ophugnings Co. AS. Der hadde man kjøpt skroget for 20.000 kroner – og kort tid etter var ”Europas Skræk” historie. 

I ettertid kan vi dyrke vår misnøye over byggingen av et fartøy som var akterutseilt før seilene ble rigget til den første seilasen. Men det får nå så være.  Atskillig verre er det at nasjonen forsømte muligheten til å bevare et museumsskip som ville ha vært uten sidestykke i vår maritime utstillingsarena. I august 1864 var alt på plass, fra de mektige storseil til de minste detaljer på banjer og i bysse. Kong Sverre ville ha vært et musealt unikum, og enda langt bedre enn svenskenes Vasa.