Fra Horten til Rio de Janeiro

Kjære reiseglade lesere

For to uker siden fortalte jeg om den utrolige tilfeldigheten som førte til at jeg havnet i eukalyptusskogen på øya Tasmania i Australia. I dag skal jeg fortelle om en enda større tilfeldighet, ja den er så utrolig at en som var med og opplevet det i etterkant sa han at hvis jeg hadde fortalt ham historien, hadde han tolket det som ren og skjær løgn. Vi må 36 år tilbake i tid. Jeg er en del av et filmteam på tre som i ferd med å lage en dokumentar for justisministeren. Temaet var seksuelle overgrep mot barn. Det har vært noen hektiske og utfordrende dager i Rio. Heldigvis har vi med oss en tolk som også blir en viktig støttespiller når vi skal velge tid og sted for våre opptak.

På Copacabana for å filme en dokumentar for Justisministeren med et filmteam på 3 og en tolk (fotokilde: F:Willian Santos, Pexels)

”Det er jo mitt barndomshjem”

På Copacabana er vi en formiddag i ferd med å filme voksne med mistenkelig nærhet til lekende små barn. De oppdager kameraet, samtaler med hverandre og begynner å reagere med utrop og kraftige armbevegelser. Det ser ikke bra ut da de samler seg truende rundt oss, og tolken sier raskt at vi bør komme oss vekk. Noen minutter senere er vi i en sidegate, og tolken sier at vi trenger en hvil. Hvorfor ikke bli med og ta et glass vin i hans leilighet som ikke ligger langt unna? Vi er lette å be, og snart sitter vi alle fire på gulvet i leiligheten. Mellom oss står en hvitvinflaske og fire glass. Vi småprater om det vi har opplevd i den ene favelaen, og mye av det andre som har skjedd de siste dagene. Da får jeg tid til å ta opp noe som i flere dager har forundret meg. 

Tolken Flavio har gjentatte ganger kommet med ord og uttrykk på delvis norsk. Da jeg for noen måneder siden henvendte meg til universitetet i Rio om å hjelpe oss med en engelsktalende tolk, anbefalte de Flavio, og han ble det. «Du Flavio, spør jeg, hva skyldes det at du behersker noen norske ord og uttrykk?» Han smiler, reiser seg, går bort til en bokhylle og trekker frem noe som ligner et album.  «Jeg har ikke hatt tid til å fortelle dere om min delvis norske fortid. Jeg hadde engang en bestefar som het Wiik til etternavn. Selv heter også jeg Wiik, Flavio R. Wiik. For to år siden reiste jeg til Norge for å finne ut mer av mine aners fortid. Da tok jeg en del bilder. Var så heldig å komme frem til bestefars barndomshjem. Her er det», sier Flavio og blar seg frem til et bilde i albumet. Jeg stirrer, og tror knapt nok mine egne øyne. Dette kan da ikke være mulig? Er det en drøm? Jeg samler meg for å få kontroll over stemmen, og henvender meg til Flavio. «Kjære Flavio. Dette bildet du viser meg er fra Horten, og huset ligger på hjørnet av Langgata og Anders Jørgensens gate. Jørgensen var også en slektning av deg, antagelig bror av din bestefar.» Nå er det Flavio som måper. «Hvordan kan du vite det?» «Fordi du nå viser meg bildet av mitt barndomshjem!» Regissøren Edvard Hambro, som er en del av teamet, rister på hodet som. «Hadde jeg jeg selv ikke opplevd dette øyeblikket, og du hadde fortalt meg om det senere, hadde det ikke vært til å tro». 

Kloden kan virke stor, men livets tilfeldigheter er mange, så den kan synes bitte liten (fotokilde: F:Bertelli fotografia, Pexels)

Etter at jeg kom hjem og kontaktet andre kilder, fikk jeg delvis visshet i det som hadde skjedd. Jørgensen ble uvenner med det som må ha vært fetteren, emigrerte til Brasil, og kom visstnok aldri tilbake til Norge. Og i lang ettertid fikk jeg altså enda en påminnelse om at livets tilfeldigheter er mange, og at den store kloden av og til kan synes bitte liten - som når det gjelder adressen: Langgata 10.