Kjære reiseglade lesere
Jeg har alltid vært glad i å reise, og heldigvis fikk jeg oppfylt mange av mine store drømmer i min karriere som reporter. Mitt yrke bragte meg til samtlige kontinenter, til landskaper og byer som for meg er uforglemmelig. Når jeg nå i godt voksen alder tenker tilbake og spør meg selv om hvilken by eller landskap som har gjort mest inntrykk på meg. Da henter jeg frem et minne som jeg kunne ha vært foruten, men som fremdeles er en bauta på godt og på ondt.
La meg ta dere tilbake til det som fremdeles er etterkrigstid. Året er 1956, og jeg er bare 14 år gammel og har besøkt min onkel og tante i DDRs Tyskland i Aue i Sachsen. De spør om jeg bli med til en by som før krigen var et av Europas kulturelle sentre. Dresden.
Dresden er kjent for storartet arkitektur. På bildet ser vi operahuset, Semperoper (foto: F: Wolfgang Weiser, Pexels).
Kanskje jeg har lyst til å de hvordan den fremstår i dag. Jeg takker ja, og et par dager senere sitter jeg på en steinblokk som for 11 år siden var en del av praktfulle Frauenkirche. Jeg undrer meg over alle ruinene rundt meg og spør om hva var det egentlig som skjedde. Tante Christa forteller i får ord om at den 13.,14. og 15 februar ble kulturbyen bombet sønder og sammen av britiske og amerikanske bombefly. Jeg ser meg rundt på ruinene og ble svært så nysgjerrig på det som var fortid og nåtid i ruinbyen. Denne higen etter mer viten om Dresden har i alle år fulgt meg videre. Vel hjemme i Horten igjen kastet jeg meg over all litteratur som beskrev en redselsfull fortid.
Joda, jeg er godt informert om de fleste av nazismens massakre og andre grufulle handlinger før og under krigen. Men dette rettferdiggjør ikke bombingen av Dresden, som jeg har besøkt syv-åtte ganger i de senere årene.
Frauenkirche er et mektig byggverk. Den ble bygget opp igjen etter 2. verdenskrig og sto ferdig i 2005 (foto: F: Kristin Mücke, Pexels).
La oss gå tilbake i tid, til nær fortid da Dresden ble bombet. Byen var, nær krigens slutt, et uinteressant strategisk bombemål. Her var ingen militær industri, ingen soldater – bare et fredet sted i det utbombede Tyskland. Flyktninger strømmet til Dresden i tusenvis i visshet om at der ville de være trygge. Men i London satt en kar som mente noe annet. Bombesjef Arthur Traver Harris. Han ville gi tyskerne en lærepenge, også de sivile. Så ønsket han også å vise sovjetrusserne hva som kunne skje dersom de ikke samarbeidet med vestmaktene. Hans ordre var følgende: Fra 13. til 15. januar sendte han 2500 britiske og amerikanske bombefly i bølger inn over en by som ikke hadde antiluftskyts. I løpet av disse dagene ble hele sentrum jevnet med jorden.
I ettertid gikk bombesjefen for mange under navnet «Bomber Harris». Antall drepte er usikkert Det nevnes mellom 30.000 og 100.000, de fleste kvinner og barn. Blant de drepte var også tusenvis av flyktninger som regnet med at Dresden ville bli spart. Men slik gikk det ikke. Brannbomber forvandlet Dresden til et flammehav. Ildstormene suget til seg mennesker som ble tilintetgjort.
En av dem som var til stede og overlevde denne meningsløse massakren var den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut. Han ble kjent for sin bok «Slaktehus 45» Der han beskrev sine erindringer som et kroneksempel på menneskenes ondskap mot hverandre. Ragnar Solheim var en nordmann som overlevde bombingen som han i ettertid beskrev som et folkemord.
Jeg skal unnlate å gi dere flere detaljer om det som skjedde da, og heller se på de vakre tingene som inntraff i ettertid. Jeg husker jeg satt på en steinblokken fra Frauenkirche. Tiden gikk og DDR kollapset. Men allerede i 1945, lenge før DDR hadde kollapset- myndighetenes restaurering av sentrum. Den kulturelle fortid skulle gjenopprettes. Det var det gjenforente Tyskland som tok fatt på å gjenreise Frauenkirche. Stein på stein i ruinhaugen ble nummert og fikk sin plass i det ferdige prosjekt. Steiner som ikke kunne gjenfinnes, antakelig på grunn av at de hadde smeltet i ildestormen, ble hentet fra et steinbrudd der de opprinnelige steinene hadde sin opprinnelse. Dermed ble kirken, som var en av Europas fremste protestantiske kirker før krigen møysommelig bygget opp igjen. Jeg var der flere ganger, både under og etter gjenoppbyggingen. Den sto ferdig i 2005 etter 15 års innsats, og er i dag kanskje vakrere enn noen sinne. Ofte, når jeg satt under den mektige kuppelen kjente jeg følelsene griper tak i sjelen.. Og jeg tenkte på kirkespiret på kuppelens topp. Et vakkert og gyllent korsaktig spir. Det ble finansiert av en pilot som i 1945 var med på å bombe Frauenkirche. Han kommer fra Dresdens vennskapsby, Coventry, som tyskerne bombet under krigen. Men så i ettertid besluttet piloten, sammen med sin sønn, at de skulle finansiere spiret.
Dresden var et kulturelt senter før 2. verdenskrig, men er også den dag i dag et viktig arkitektonisk paradis. På bildet ser vi statue på bygningen for kunstakademiet (foto: F: Pravin Kannah Photography, Pexels).
En viktig årsak til at jeg tar dere tilbake til fortiden er for også å berette om nåtiden. Dresden fremstår i dag som en by med et praktfullt sentrum der alle de historiske bygninger er gjenreist. Selv har jeg besøkt den gjenoppbyggede Semper operaen og besøkt Frauenkirche, som ble innviet i 1743, gjentatte ganger. Jeg skjems ikke over at tårene ofte sitter løst i øyekroken når jeg vandrer omkring i det som for meg fremstår som et arkitektonisk paradis, i det som også for 78 år siden var et flammende inferno. Men det var den gang. Nå omfavnes jeg av en enestående arkitektonisk skjønnhet som også har betatt mine venner som jeg flere ganger har geleidet til byen. Jeg får si som tyskerne selv. «Dresden ist eine reise werd»