Fra Ekely til Bhutan

Kjære reiseglade lesere

Ja, også denne gang blir det en beretning fra hit og dit – og tilfeldighetenes verden. Jeg starter prosessen med minner fra en gate i Bangkok i Thailand. Det er halvmørkt og, i dårlig humør, rusler jeg i en bakgate i millionbyen. Dagen har ikke vært som jeg håpet. Jeg venter på å få OK for et visum til Bhutan, kongeriket som ligger i Himalaya mellom India og Kina. Jeg skal til Bhutan for å lage en reportasje som et kraftverk som er etablert med assistanse fra Elkem. Men visum til Bhutan er besværlig. Kongeriket hater turister eller andre som kommer for å påvirke deres hverdag.

Tilfeldighetenes spill

Tilfeldighetens spill utspiller seg i en bakgate i millionbyen Bangkok (foto: F:Martin Pèchy, Pexels)

Jeg rusler altså på måfå. Svett, og ubarbert og lut lei ett og alt.  Så skal jeg ta dere med til fortiden, og en periode da jeg var i ferd med å skrive en biografi om Sonja Henie. Jeg var klar over at skulptøren Per Ung hadde et forhold til hennes livshistorie. Det var en som utformet den praktfulle Sonja Henie-statuen ved Frognerparken. Jeg kontaktet derfor Per Ung for å få mer informasjon om Sonja. Jeg besøkte flere ganger Per Ung i hans atelier på Ekely. 

Så tilbake til Bangkok og min trøstesløse ettermiddag. Fortauet er så smalt at jeg vandrer på gaten. Men helt plutselig skjer det noe. En bil kommer mot meg, den stanser og ut av den kommer det mot meg en mann. Hva vil han? I motlyset kan jeg ikke se noen detaljer. Han kommer, og plutselig hører jeg: «Hei Alf, hva gjør du her?». Så kommer han nærmere, og virkeligheten blir reell. Hva i huleste? Det er jo Per Ung i en bakgate i millionbyen. Snakker om tilfeldighetenes spill Vi faller omtrent om halsen på hverandre, og jeg forteller hvorfor jeg er i Bangkok, og det samme gjør Per: «Se Alf, i bilen sitter kona mi, Elena Engelsen. Vi er her i et viktig ærend. Vi har adoptert en liten gutt som vi skal hente. Han er på et hotell rett i nærheten. Bli med da vel for å se det lille barnet». Selvfølgelig sier jeg ja, vi kjører noen kvartaler til et hotell, tar heisen opp i 7. etasje og går inn på ekteparets hotellrom. I stuen står en liten barneseng, og ved siden av sengen står det et eldre ektepar. Det er foreldrene til Elena. I sengen ligger en nydelig liten gutt som bare er noen få måneder gammel. Øyeblikket er nesten uvirkelig. Alle fem, meg inkludert, snufser og smågråter over den unike situasjonen - og det nydelige barnet. Vi har et par hyggelige timer sammen, og Per vil gjerne at vi to skal gå ut og spise middag sammen. Selvfølgelig sier jeg ja, og bidrar dermed begynnelsen på et langt vennskap mellom Siri og meg, og Elena i og Per. Nevnes må også at det er Elena som har skapt den unike tigeren som står foran Sentralbanestasjonen. 

Den tette forbindelsen varte til Per gikk bort så alt for tidlig for 11 år siden.  Dagen detter fikk jeg beskjed om at visumet var i orden. Det var bare å reise. Jeg tok farvel med de to nye vennene, og satt meg på flyet til Thimphu – hovedstaden i Bhutan. Jeg skaffet meg et hotellrom og ble snart bedre kjent med landet – og byen jeg fra før av ikke visste eksisterte. 

En bortgjemt perle

Bhutan er et fjelland i skråningen sør for Himalaya (foto: F:Ming Zimi, Pexels)

Da jeg kom til Bhutan, var jeg ganske reisevant og hadde opplevet så mange severdigheter.  Helt uventet fikk jeg 4-5 dager i en praktfull hovedstad og i et fjelland helt uten turister. Thimphu har i seg alle bhutanske tradisjoner med historisk og vakker arkitektur. Det er bare å nyte, gate for gate, hus for hus. Jeg har egentlig forståelse for kongens aversjon for turister som vil kunne forringe tradisjoner når det gjelder liv og levnet. Den vakre byen har en lang rekke fengslende bygninger som står som de gjorde for 100 år siden – og mye mer. Jeg fikk også gleden av å reise rundt i Bhutan som er et fjelland i skråningen sør for Himalaya. Mesteparten av landet ligger på over 4000 meter. Inntil 1961 var landet fullstendig lukket for tilreisende. Og døren til Bhutan er fremdeles halvåpen. Ja, jeg fikk altså gleden av å reise rundt i det vakre fjellandet, og minnene om denne ferden sitter fremdeles som klistret. Så jeg velger å ta farvel med erindringer fra det 4000 meter høye platået i Himalaya.